"Francis" - bråkmakeren som ble fransk sykkelhelt

Alle som følger litt med på sykkel kan ikke unngå å legge merke til en liten franskmann som er en av de mest aggresive rytterne på den internasjonale sykkelarenaen. Thomas Voeckler vinner ikke allverdens mange sykkelritt, men når han går til topps er det stort sett alltid etter samme oppskrift: Han er en del av et brudd, gjerne startet av ham selv og på slutten kjører han fra de øvrige og kommer solo til mål.

Sist vi så dette var i årets Tour de France, på den 10.etappen slo han sine fire øvrige bruddkamerater  og overtok klatretrøyen samtidig. Èn uke senere gjentok han oppskriften og var da enda mer suveren da han vant den 16.etappen og overtok påny den prikkede trøyen etter at svenske Fredrik Kessiakoff hadde fått lånt den noen dager i mellomtiden.

Voeckler sitt mål for resten av Touren ble å beholde trøyen, noe han klarte uten problemer og dermed kunne han hylles også i år på Champs-Elysees i Paris.

Ikke topp forsesong

Før suksessen i Touren var han et usikkert kort etter å ha slitt med kneproblemer i forkant. Forsesongen hans i år var langt fra like imponerende som i fjor, men han vant klassikeren Brabantse Pijl på typisk Voeckler-vis. I årets Tour så vi lite til den lille kraftpluggen før han slo til for første gang halvannen uke inn i etapperittet. Noen gjentakelse av fjorårests bragd der han overgikk seg selv og tviholdt på den gule trøyen nesten helt til slutt, fikk vi ikke, men det var heller ikke å vente av 33-åringen som regnes for å være en liten særing i sporten.

Av den gamle skolen

Mens karer som Bradley Wiggins og ikke minst Peter Sagan, er moderene ryttere, den ene med all verdens teknologi og støtteapparat bak seg, den andre med fremtiden foran seg, er Voeckler mer en type av den gamle skolen og går sine egne veier.

Voeckler er uten tvil en rytter som tilhører en annen tidsalder. Han kjører blant annet uten wattmåler, han har heller ikke pulsmåler, og selv om han har en liten computer på styret, kan man undre seg på om det er for å blidgjøre sponsorer mer enn det er for å skaffe seg informasjon til eget beste.

Hva trener eller sportsdirektører mener han bør gjøre for å ha kontroll med bruk av energi synes ikke så interessant for denne mannen, hans ansiktsuttrykk forteller det meste når han beveger seg på eller over grensene. I et intervju en gang sa han at han baserte sine treninger på vindretningen slik at han fikk medvind hjem dersom han ville ha en lett trening, eller valgte veier med sidevind eller motvid, dersom økten skulle bli mer arbeidssom.

"Francis"

Alle som kjenner ham kaller han “Francis”, en navn som refererer seg til en voldelig filmkarakter fra filmen “Trainspotting” (1990). Grunnen er at Voeckler i tidligere år ikke var helt ukjent med en aggressiv væremåte også når han var av sykkelsetet. Var han ute en kveld var det slett ikke uvanlig at det kunne ende med at han ble innblandet i slåssing, selv om han alltid sa at det var for å forsvare sine venner. Dette var samtidig som filmen gikk på kinoer og dermed fikk han sitt kallenavn etter den tvilsomme karakteren, Francis Bergbie som var en alkoholisert psykopat,  skriver the Inner Ring i en liten artikkel om franskmannen i dag. 

Showmannen

Voeckler er uten tvil også en showmann. Mange av faktene hans på sykkelen, som stadige  skiftninger i ansiktsuttrykk, er kun ment for TV-kameraene . Da han hadde sikret seg klatretrøyen etter sin andre etappeseier, startet han den 18.etappen i et fullt “kit” med “klatreutstyr”, med hjelm, trøye og bukse og for ikke å glemme sykkelen. Han så mer ut som en tegneseriefigur, men for Voeckler var det trolig for å få maksimal publisitet av situasjonen.

Dette utnyttet han som bare han kan det, da feltet rullet over mål var det også med Voeckler i ensom majestet - bak de andre, trolig for at publikum skulle få en mulighet til å få øye på ham og kanskje også sikre seg en kommentar fra Tourens udødelige speaker, Daniel Mangeas.

Arrogant?

Hans popularitet i Frankrike er selvsagt enorm, franskmennene elsker sin noe arrogante stjernerytter, men i feltet har han ikke så mange venner. Voeckler er en showmann og dette passer ikke alltid like godt inn i et sykkelfelt der reglene for hvordan man skal oppføre seg ikke er helt på linje med Voeckler sine.

Hans stadige forsøk på å se helt kjørt ut, bare minutter før han så stikker av, irriterer og frustrerer andre. Noen spanske ryttere kaller han for “Hollywood” for sine fakter, og selv om rytterne etter hvert har vent seg til dette og ikke lar seg lure hver gang, er det likevel litt frustrerende og kan slite mentalt, skriver the Inner Ring.