- Jeg ønsket ikke å jukse

Hva skal man gjøre hvis den eneste måten å nå toppen på er å fuske, det vil si dope seg? Det var spørsmålet den nåværende manageren i Garmin-Sharp og tidligere profesjonelle sykkelrytter, Jonathan Vaughters, stilte seg og som førte til hans valg om å bruke ulovlige midler på veien.

- Jeg valgte å lyve for ikke å drepe drømmen min. Jeg valgte å dope meg. Jeg beklager den avgjørelsen og jeg angrer det dypt, skrev han i et innlegg i New York Times i går.

Kjørte for Armstrong

Vaughters kjørte for U.S. Postal sammen med Lance Armstrong i sesongen 1998-1999, mens han i 2000 til 2002 kjørte for Credit Agricole, forøvrig sammen med Thor Hushovd sine første år som proff.

Han var 30 år da han la opp og begynte så en trenerkarriere som startet med det Colorado-baserte juniorlaget  5280-Subaru og er i dag altså sjef for WorldTour-laget Garmin-Sharp som blant annet har årets Giro d’Italia-vinner, Ryder Hesjedal, på laget.

Fant sin drøm

Som ung var syklingen hans måte å rømme fra alt, mobbere, pengeproblemer hjemme og det faktum at ingen ville være med han hjem. 

- Gjennom mine drømmer fant jeg en måte å rømme unna problemene på. Syklingen utgjorde mye av minnene fra tenårene, krasjene, adrenalinet og treningsdisiplinen, hver eneste dag. Men mest av alt husker jeg drømmene mine, skrev han.

De siste to prosentene

Vaughters ble fortalt at han ikke kunne bli profesjonell med mindre han dopet seg.

- Dopingen var de siste to prosentene som kunne holde drømmen i live for dem som ikke kunne se inn i ditt hjerte, skrev han.

Betyr så 2% noe særlig, kan man spørre seg. Blant idrettsutøvere utgjør 2% alt eller ingenting. Det er forskjellen på å løpe en 100 meter på 9,8 sekunder eller 10,0.  I Tour de France er 2% forskjellen mellom å bli nummer 1 og 100 sammenlagt...

Hatet å fuske

- Løgnen var brutal, og selv om suksess var mulig for en ren idrettsutøver, var det bare oppnåelig når reglene ble håndhevet. Vaughters valgte å holde drømmen levende gjenom å fuske - et tøft valg ifølge ham selv fordi det var å si fra seg muligheten til å oppnå drømmen på ærlig vis.

- Jeg ønsket ikke å jukse, jeg hatet det men var ambisiøs. En egenskap som samfunnet generelt beundrer, skrev han videre og la til: - Tenk på alle de talentfulle utøverne som gjorde det riktige valget og snudde seg bort. De ble straffet for å følge sitt moralske kompass og ble “etterlatt”.  Hvordan klarte de å forsone seg med å miste sine drømmer? De ble stjålet fra dem. 

Misunnelig

- Da jeg konkurrerte på 90-tallet og i starten av 2000-tallet, var reglene enkle å omgås for alle og enhver dersom du ønsket å være konkurransedyktig. Et slikt mljø må vi kontinuerlig arbeide for å forhindre at det kommer til overflaten igjen. Det ødelegger drømmer. Det ødelegger mennesker. Det ødelegger våre beste utøvere, skrev Jonathan Vaughters som hadde merket seg de store endringene som var skjedd fra hans tid og frem til i dag.

- Jeg har sett på OL de siste par ukene og ble litt misunnelig ettersom jeg vet hvor store fremskritt som har blitt gjort. Utøvere i dag vet at det går an å vinne  - og være ren.

Les hele innlegget her: