USA har produsert både Tour de France vinnere og verdensmestre, men hvor er den neste Lance Armstrong? Dette er spørsmålet bloggeren Matt Seaton i the Guardian, spør seg, og her er hva han skriver:

- Da jeg første gangen kom inn i sykkelsporten sent på 1980-tallet, var det bare en historie - og det var Greg LeMonds. I 1986 ble han den første amerikaner som vant Tour de France og slo den fem ganger tidligere vinneren Bernhard Hinault.

Året etter holdt han på å miste livet etter en jaktulykke i California. Den dag i dag har han fremdeles hagl i kroppen som legene ikke klarte å fjerne. Karrieren synes ferdig, men i en av de mest bemerkelsesverdige comeback i historien, klarte LeMond å vinne også i 1989 og det med den minste marginen man hadde målt i Touren. (8 små sekunder var alt som skilte LeMond og den franske legenden Laurent Fignon som forøvrig døde av kreft i 2010, red.).

LeMond vant også Touren i 1990 før han stod midt opp i EPO-tidsalderen og fant ut at for mange av hans kollegaer syklet som supermenn.

Armstrong-epoken

Ti år senere var det en annen amerikaner, Lance Armstrong, som dominerte sporten som ingen andre hadde gjort tidligere og vant Tour de France ikke mindre enn syv ganger på rad, fra 1999 til den siste i 2005. Også Lance Armstrong har sin comeback-historie som nesten er enda mer bemerkelsesverdig enn LeMond gjennom hans seier over kreften som nesten kostet ham livet. 

Armstrong har kanskje mistet noe av glansen i de senere år gjennom de vitneutsagn som tidligere lagkamerater fra US Postal tiden har kommet med. Likevel har han fortsatt en høy stjerne og hans “jeg har aldri testet positivt” uttalelser, har vært godt nok for de fleste av hans fans.

Mangel på giganter

Men når vi er inne i et nytt tiår og sykkelsporten kanskje er renere, er det en mangel på giganter som kan erstatte LeMond og Armstrong. Det er heller ingen åpenbar arving til den tradisjonen som har vært med en verdensledende syklist som har like mye talent for PR og markedsføring som å tråkke seg gjenom Alpene.

Jeg har litt vanskelig for å forklare dette for meg selv. Sykkelsporten blomstrer i USA på samme måten som i Europa. Sporten er sunn og konkurransedyktig og med en jevn vekst. I 2010 ble de registrert i underkant av 70.000 lisenser noe som er en økning på 63% siden 2002.

Selvsagt har vi fremadstormende talenter, men selv de ivrigste amerikanske patriotene må kanskje innrømme at det ikke er massevis av spennende ryttere som slår igjennom slik det er i Storbritannia takket være den olympiske suksessen på bane, smarte ledere og den tunge investeringen som har skjedd i Sky, skriver altså Seaton.

Doperne

Bloggeren skriver at det for noen år siden var Floyd Landis og Tyler Hamilton som var pekt ut som de neste store amerikanske rytterne. Begge gjorde sportslig suksess men begge viste seg å være notoriske brukere av dopingprodukter. Hamilton la kortene på bordet etter å ha blitt tatt flere ganger, og Floyd Landis sin historie begynner å bli velkjent for de fleste. Etter å ha benektet dopingbruk i flere år, la også han kortene på bordet og forsøkte å ta med seg andre i fallet, blant dem Lance Armstrong. 

To nye navn

Hvordan står det så til med rekrutteringen “over there”?.  Seaton har registrert to navn som jevnlig dukker opp. Tejay Van Garderen og Taylor Phinney. Van Garderen er bare 23 år men har allerede skaffet seg flere gode resultater, og en av dem som har stor tro på amerikaneren med det nederlandske navnet, er George Hincapie som tror at han godt kan bli en sammenlagtkandidat til Tour de France.

Les også: Er han en kommende Tour-stjerne? 

Taylor Phinney kommer fra banesykling og ikke ulikt Bradley Wiggins har han vist stor kapasitet på prologer og som temporytter. Phinney har tydeligvis en stor motor, han har vunnet U23 utgaven av Paris-Roubaix to ganger og er tempoverdensmester i samme klasse.

- Men, det er langt derfra til å vinne et treukersritt, og som en redaktør i et sykkelmagasin sa, var  Phinney en spennende rytter, men med ukjente kvaliteter når det gjaldt lengre løp. Da var det annerledes med Tejay Van Garderen som var lettere å lese fremtidsutsiktene til, skriver Seaton.