KOMMENTAR:

Vi lar oss hvert år imponere av sendingene fra Tour de France, der eventyrlige bilder formidles til Ola og Kari og for mange setter det igang drømmer om å ta seg nedover til de franske landeveiene for å følge verdens største sykkelritt.

Mange gjør nettopp dette også, og for å gjøre det klart. Det ér virkelig verdt å oppleve en gang, selv om det blir relativt lite sportslig innhold og mye sirkus for dem som prøver å finne seg tilrette. Har man sett en etappe, har man på mange måter sett alle. Konseptet gjentas dag etter dag, og etter noen dager kan man oppdage at man savner Johan Kaggestad og Christian Paasche sin skildringer. Er man ordentlig sykkelinteresert og ønsker å se mer av konkuransen, gjør man ikke det som tilskuer i Tour de France.

For det er på TV at de store Grand Tourene er en opplevelse, ikke bare for de ultra sykkelinteresserte, men også for et mye større lag av folket. Blandingen av toppidrett, kultur og kunnskapsrike kommentatorer, gir sendinger som er mye mer enn "bare" et sykkelløp. 

Laber interesse her hjemme

Men, om du tror at sykkelinteressen her hjemme virkelig er så stor som Tour de France skulle indikere, så må vi dessverre si at der tar du feil. Etter å ha reist rundt omkring i Norges land for å se og dekke sykkelritt, er det én ting som slår meg. Det er en utrolig laber interesse for å se våre hjemlige ryttere i aksjon i nasjonale løp. Tar man bort arrangørstaben, familie og venner, er det ytterst få som finner det interessant å følge Norges-cupen til eksempel. 

Dette skal være stedet der våre beste hjemlige ryttere møtes, men i mange tilfeller er det overraskende å se hvor lite publikum som tiltrekkes av slike nasjonale løp. 

Hvorfor er det slik?

Så kan man jo spørre seg om hvorfor? Sykkelinteressen er jo egentlig stor, og her til lands har antallet trimmere eksplodert de siste årene. Men, disse er først og fremst interessert i å utøve sporten selv, som tilskuer faller engasjementet om ikke det er Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen som står på startstreken. De showrittene som har vært arrangert de siste årene om sommeren har vært sett av titusener av mennesker som har kranset løypene, og her er det de reneste “Tour de France-tilstander”. 

For lite tilskuervennlig konsept?

Det er kanskje ikke sammenlignbart, men fotballen samler titusenvis av tilskuere hver eneste helg, og selv om noe av grunnnen er den mediedekning som alltid har fulgt sporten, så er konseptet enklere. Man har en bane på 65x100 meter, og der foregår alt. Som publikum har du full oversikt og kontroll på alt som foregår, i tillegg kommer den stemingen som følger masseansamlinger av folk.

Kultur

Slik er det ikke i sykkelsporten, kjører rytterne fra sted A til sted B er man garantert lite innsikt i konkurransen og etter mye venting i målområdet er det hele over på få minutter når det gjelder det sportslige. Vi har ikke kultur her til lands for å se på sykkelløp på samme måte som vi gjør det når det gjelder skiidretten. Her tar hele familen seg ut i terrenget, lager bål og spiser svidde pølser med den største fornøyelse og venter i timesvis på at noe skal skje. 

Slik er det forøvrig også i det sykkelgale Belgia, på samme måte som vi nordmenn trekker ut i naturen om vinteren, går belgierene mann av huset når sykkelløp arrangeres. Med TV montert i baggasjerommet setter de seg ned på sine campingstoler rundt bilen, trekker gjerne frem en flaske øl eller tre, ser på sendingen og venter til rytterne skal komme forbi. Det ér virkelig sykkelkultur - akkurat slik vi har en skikultur, og så hjelper det jo godt at media har en sterk tilknyting til sporten - enten man er i Beigia eller i Norge.

Skisporten har endret seg

I skisporten har de også klart å utvikle konseptet med tanke på publikum. Mens løperne tidligere la ut på en fem-mil, og tilskuerne måtte holde ut i tre kalde timer og vente på at de første skulle komme tilbake fra de dype skoger, kjøres det nå kortere rundløyper slik at publikum får anledning til å følge sine helter mange ganger, og kan med selvsyn se utviklingen.

Dette er noe sykkelsporten også må gjøre mer av - selv om de til en viss grad gjør det allerede.  Hvis vi fortsatt holder oss i Belgia kjøres det såkalte Kermess-løp hele sesongen. Dette er gateløp der rytterne skal gjennom ex antall runder før målgang. Slik er det også i VM, der en løype på 10-15 kilometer gjerne kjøres mer enn 20 ganger, og da er det klart at dette blir mer interessant for tilskuerne. Her hjemme ser vi dette også i NM, som har samme opplegget, i tillegg har vi også noen få gateritt som dog gir en litt mer ekstrem variant av sykkelunderholdning. 

Det er ikke tvil om at et løp som har start og målgang i samme område, og som legger opp til rundløyper som ikke er alt for lange, vil gi tilskuere mer og bedre underholdning. I årets Ronde van Vlaanderen har man også lagt om løypen, og mange har reagert sterkt på at den berømte Muuren som har vært stinn av publikum, nå er tatt bort fra løpet. I stedet skal det kjøres en rundløype på deler av traséen som erstatning, og noe av forklaringen er at de ønsker at folk skal få se “mer” sykkel.

Profesjonelle arrangører

Og så må arrangører også bli mer profesjonelle, noen er flinke og gjør så godt de kan, mens andre nok har mye å gå på. Jeg var til eksempel til stedet under Festningsrittet i 2010 og fulgte de tre etappene. Den ene hadde målgang i Sverige, og selv om vi var inne i en liten by var stedet omtrent helt folkteomt. Ikke så rart kanskje for arrangøren begynte å sette opp målseil under en halv time før feltet kom stormende. Dette er nok ikke en dårlig svenskevits, for tar man turen rundt omkring på endel løp her hjemme også, så er det nok ting som kan gjøres mye bedre her også.