Tirsdag 21. Mai kl. 16:39

Arkivfoto: Kava-Photo

Rundtråkket – finnes det?

Har du noen gang hørt om noen som har trent på, eller selv trent på rundtråkk? Hvordan gjør du det? Og hva er et «rundt tråkk»? 

Det er mulig du lar deg provosere av det du nå skal lese, men kom ikke og si at du ikke er advart på forhånd i alle fall. Sykkelnytt.no har brukt litt tid på å undersøke saken nærmere, og som vi mistenkte – det finnes ikke et «rundtråkk»! Så hvorfor trene på det da?

Når du trår på en sykkel så bruker du gjerne sko med klosser og klikkpedaler som klossene festes i. Dermed henger du fast i pedalene, og beina dine følger med krankarmenes bevegelser uansett om du tilfører kraft eller ikke.

En hver rytter vil ønske å tilføre sykkelen mest mulig kraft gjennom pedaler og krankarmer, og mange leter etter oppskriften for å ha et mest mulig jevnt tråkk med krafttilførsel i alle faser av fotens bevegelse. Vel. Lykke til. Det er nemlig ikke slik kroppen vår er bygget.

Vi er først og fremst utviklet gjennom noen millioner år for å gå. Derfor har vi masse muskler som er spesialisert på øvelsen å tråkke ned. Tenk etter; hvor ofte løfter du noe bakover med foten din? Akkurat. Sparke bakover, kanskje. Men løfte? Neppe. Muskulaturen på lårenes bakside er ikke skapt for slikt arbeide, og er det da mye vits i å trene opp disse til dette? Nei, sier all forskning. 

Derfor...

Før du hiver deg over mailprogrammet og hamrer løs på en sint «Hør nå her, dere tar feil!»-mail til oss i redaksjonen kan du gjerne lese resten av artikkelen. Kanskje vi ikke er så uenige når det kommer til stykket?

Her er nedtråkket korrekt utført, men opptrekket på høyre fot har alt for høy hæl!
Det er gjort utallige forskningsstudier på syklister rundt akkurat dette. Og alle viser at godt trente syklister på toppnivå tråkker i en firkant. Og tråkket er absolutt ikke jevnt. Tenk deg at kranken din er en klokke, og at klokken 12 er på toppen av kranken, klokken 6 på bunnen. Når foten din bikker over klokken 2, på vei ned mot klokken 6, genereres nesten all kraft du kan legge i et tråkk.

Det er her du skaper den aller vesentligste delen av fremdriften. Motsatt fot er jo da altså fra klokken 8 til 12, opptrekksfasen. Denne foten genererer ikke i nærheten av nok kraft til å kunne samarbeide med motsatt fot, og å trene på å jevne ut denne kraffordelingen er omtrent som å tro på julenissen. I juni!

Så lenge du har nok kraft i oppadgående fot til å løfte den opp uten at den trenger å bli løftet av den nedadgående er du i mål. Og det har alle uten å trene opp muskulaturen til det. Men om alle har teknikken til det – se det er en annen sak!

Foto: Bjarte Mongstad
hvordan skal man teknisk gjennomføre dette? Tja – det er flere veier til Rom (eller mållinjen?) kan man si. Du har kanskje hørt om en produsent som heter Rotor? De mener å ha funnet den mest effektive veien.

Osymetric er enda mer ekstrem, men er på samme veien i alle fall. Shimano hadde sin Biopace på 80-tallet som var ordentlig ute på villspor. Men til syvende og sist er det teknikken til den på toppen av setet som avgjør hvor fort man kommer seg i dusjen.

Det Rotor og Osymetric gjør er å lage ovale klinger med en mer eller mindre markant «utforing» akkurat i fasen fra 2 til 6. Der er drevene kraftig elliptiske, og dermed er det flere tenner der som kjedet skal dra over enn på resten av kranken.

Dette for å utnytte denne altså sterkeste fasen i tråkket ekstra mye. Mange ryttere med til dels gode meritter bruker dette. Wiggins på Osymetric og Sastre på Rotor når de vant sine TdF-triumfer. Ofte til sine mekanikeres frustrasjon. Ovale klinger er mer utfordrende å tilpasse krankgiret til, og skiftingen mellom klingene der framme kan bli unøyaktig. Eller i verste fall kan kjedet kile seg eller hoppe av. Husker du da David Millar kastet sykkelen sin veggimellom i Giroen for noen år siden? Millar bruker ovale klinger, og du kan kanskje gjette hva som hadde skjedd?

Så hvordan skal man da trene? Joda, det skal du nå få vite. Mellom klokken 2 og klokken 6 skal du aller helst tenke at du skal tråkke fremover, ikke nedover. For tross alt – du vil vel sykle fremover, vil du ikke?

Når vi løper har vi en tendens til å sparke fra med tærne. Så også her. Tærne bør peke aldri så lite nedover og hælen aldri så lite oppover i det du når «klokken 6» mens du skyver fremover på vei ned dit.

Så begynner neste fase i firkanten. Eller rettere sagt – da har du begynt neste fase i firkanten. Sånn ca klokken 4 skal du begynne å «skrape av hundedritt av skosålen». I alle fall simulere en bevegelse du ville gjort hvis så var behøvd. Denne bevegelsen opphører omtrent klokken 7. Så derfra og opp til ca klokken 11 er det bare å løfte foten oppover uten å forsøke å tilføre kraft i tråkket, siden den andre foten er på vei ned der den genererer mest kraft.

Pek tærne lett oppover og skyv fremover over klokken 12 for å initiere neste nedtråkk. Sånn – det hørtes da ikke vanskelig ut, gjorde det? Tåposisjonen er ofte svært individuell, og det er denne som fint kan trenes bevisst, særlig nå på vinteren. Inne på rulle har du gode muligheter for å få jevn belastning og til å virkelig finpusse tråkket ditt.

Grunnen til at hælen skal ned klokken 12 og opp klokken 6 er rett og slett energigenereringen fra Quadriceps, som er best med hælene plassert slik. Men for kroppen er ikke dette en naturlig arbeidsvei, i alle fall ikke for folk flest. Derfor må det trenes på.

Så nei – du skal ikke trene på et «rundtråkk» i betydning av at du vil ha mest mulig jevn energitilførsel gjennom hele tråkket. Men tren på å tråkke mest mulig effektivt gjennom hele runden. Det fordrer mer «firkanta» tråkkteknikk. Og kanskje mer firkanta treningsdisiplin. Men det er effektivt når det sitter.

Har du fortsatt kommentarer eller spørsmål? Hamre løs på mail, eller kommenter under! J