Fra Forrest Gump til Trondheim-Oslo

En sykkelentusiast blir født…

Det hele startet en dag på jobben i 2004.  Det var tid for lunsj og som vanlig hadde jeg det travelt da jeg tok heisen ned og begynte å småløpe de 200 metrene bortover gaten til Rimibutikken på hjørnet.  Jeg nærmet meg 50 år, hadde ikke vært fysisk aktiv på godt over 15 år, og badevekten hadde de disse årene sakte men sikkert beveget seg oppover. Jeg hadde jo aldri hatt problem med vekten, ikke i mine unge år, og ikke kunne jeg karakteriseres som overvektig nå heller, bare litt tung i kroppen kanskje……

Forrest Gump

Halvveis ut i «løpeturen» slo det meg at det føltes som om kroppen var i ferd med å falle fra hverandre, jeg tenkte på Tom Hanks og filmen «Forrest Gump», der den litt tilbakestående gutten skulle løpe fra mobberne på sine spjelkede og skjøre bein.  Jeg husket bildene der spjelkingen ikke holder lenger og løsner fra beina, i slow motion så dette ganske spektakulært ut, litt kult egentlig fordi unge Gump fikk virkelig fart på beina og starter der og da på en fantastisk løpskarriere.

Til forskjell fra filmen, så var det mine knær og lemmer som «løsnet», i alle fall kjentes det slik ut.  Følelsen av en kropp som forrådte meg, gjorde meg litt skremt der og da.  Nå stod jeg altså her i Rimibutikken, pustende og pesende og sjekket om alle kroppsdeler fortsatt var på plass – og skjønte at noe måtte skje – og det straks…….

I mine yngre dager spilte jeg fotball i de lavere divisjoner, men sporten jeg lenge elsket over alt, tiltrakk meg ikke lenger, ikke som aktiv i alle fall.  Jogging har jeg alltid hatet, vet ikke hvorfor, men tanken på det var i alle fall helt fjern nå.  Hva skulle jeg gjøre?  Turer i skog og mark var heller ikke mitt varemerke, skjønt jeg forstår veldig godt de som setter pris på denne formen for trim.  Trim ja, det var ikke det jeg ville, for lite ambisiøst og ville trolig ikke gi den effekten jeg ønsket – minst 15-20 kg lettere kropp og betydelig bedre kondisjon.

Tour de France 

Sykkel hadde jeg aldri vært noe spesielt interessert i faktisk, men som den sportsidioten jeg alltid har vært, så hadde jeg jo fått med meg Knut Knudsen, Dag Otto Lauritzen, Dag Erik Pedersen og en rekke andre norske syklister sine bravader på 70- 80- og 90-tallet.  Men noen sykkelentusiast ble jeg aldri, ikke før TV2 startet sine Tour de France sendinger og Thor Hushovd begynte å markere seg i verdens største sykkelritt.

Kombinasjonen av toppidrett, fart og spenning, natur og kultur, formidlet av noen kunnskapsrike TV-reportere med Christian Paasche og Johan Kaggestad i sentrum, forandret mitt liv for bestandig tror jeg.

Et blodslit 

Høsten 2004 kjøpte jeg meg en helt vanlig ergometersykkel, et beskjedent grep, men nå startet kampen mot forfallet og jeg hadde bestemt meg for at den kampen skulle jeg vinne.  Den første tiden hadde jeg knapt nok ork til en halvtimes økt på setet, syntes det var mer enn nok, ikke bare var jeg i elendig form, men i tillegg var det ikke direkte spennende å sette seg på setet heller.  Opplevelsen lignet ikke mye på de flotte bildene fra Touren som hadde festet seg i minnet litt tidligere.  Motivasjonen dalte litt, hyppigheten på ergometersykkelen var ikke overveldende, men det ble likevel ikke de store hullene i treningsperiodene som jeg hadde opplevd før.

Vinteren gikk, og det ble tid for å tenke utendørs sykling.  De helt store ambisjonene hadde jeg ikke, noe som også gjenspeilet seg på sykkelen jeg kjøpte meg.  Ingen racer, det ble for ambisiøst og la for stort press på en usikker sjel.  Likevel, jeg var ikke før kommet hjem med nyervervelsen før jeg skjønte at dette var helt feil, det fikk være måte på å være forsiktig, jeg var jo ikke helt pensjonist enda.  Så etter å ha syklet 50 meter på den høyreiste sykkelen, bar det same dag rett tilbake til butikken der jeg fikk byttet den i en hybrid.  Denne lignet jo til forveksling på en racer og var mer i tråd med det nivået jeg ønsket å befinne meg på. Nå kunne jeg kalle meg syklist i det minste…..uten å gi for sterke signal om at dette var noe jeg var god på.

Året var altså 2005, og der og da startet min karriere på sykkelsetet.  Deltakelse i ritt ble ikke aktuelt dette første året, rehabiliteringen av kroppen tok sin tid, kanskje var jeg for defensiv også, men jeg ville ikke gjøre noe dumt med en middelaldrende kropp. I 2006 ble hybriden skiftet ut til en rimelig racer som jeg gjennomførte mitt første Bergen-Voss med.   En utrolig opplevelse på godt og vondt, jeg gjorde alle de feil som var mulig å gjøre, og full i krampe vinglet jeg nærmest over målstreken på akseptable 6 timer og 34 minutter – frakjørt alle de felt jeg prøve å henge på. Det var et blodslit, men jeg elsket det!

Trondheim-Oslo, den store styrkeprøven 

Senere ble treningsmengden økt litt etter litt, og jeg fikk raskt lyst på nye utfordringer.  Av mange spennende løp, fremstod Trondheim-Oslo som det ultimate, den store styrkeprøven hørtes ut til å være akkurat det jeg jeg søkte!  Vinteren 2006/2007 forberedte jeg meg godt etter min målestokk.  Hadde investert i rulle og funnet ut at dette var en helt grei måte å holde kroppen i gang på vinterstid.  Jeg innså etter hvert også at det ikke var nødvendig å plage kroppen med en tung og umoderne sykkel til et så krevende løp.  I god tid før våren kom ble jeg derfor den stolte eier av en Trek 5000, bygget i helkarbon.  Jeg var storfornøyd med investeringen, det måtte jo være bra saker, ble fortalt at selveste Lance Armstrong vant Touren med en lignende , så da var den vel mer enn god nok for meg også…..

Utover våren 2007 ble treningen lagt opp for å få nok kilometer i kroppen til den store styrkeprøven.  Uten følgebil, uten noen å sykle sammen med – bortsett fra noen tusen andre som var påmeldt da, sette jeg kursen mot Trondheim, vel vitende om at jeg nok likevel ikke var helt forberedt til det som ventet meg, men med en intens vilje om å prøve…..litt galskap var det nok, innrømmer gjerne det i etterkant.

Hvordan det gikk?  

Vel, det kunne vel gått både bedre og verre. Til min overraskelse fikk jeg trøbbel med et kne allerede før 100 km var passert. Frem til da hadde det blitt kjørt litt for intenst for min del. Vinden blåste også sterkt i alle retninger føltes det som, og jeg begynte å få bange anelser for hele opplegget. På Oppdal ble det bare verre, kneet verket allerede og etter litt mat hadde den store gruppen jeg satt i forsvunnet før jeg fikk sukk for meg.

Stigningen til Dovrefjellet var lang og tung, her har jeg nådd igjen noen ryttere fra et eller annet brannvesen. De hadde enda større problemer enn meg!

Deretter var det bare å tråkke videre….alene og med tre Ibux-tabeletter som skulle døyve smertene i over 400 kilometer til. Det sier seg selv at det kom til å bli tøft. Opp de 20 kilometerene gjennom Drivdalen blåste det til dels rett i mot og jeg begynte å slite allerede der, syns ikke det gikk fremover. Over Dovre gikk det imidlertid bedre, det var tross alt flatt og nedover men vått og fryktelig kjølig kjente jeg.

På Dombås klarte jeg tidsfristen med bra margin, men fikk sjokk da jeg tok av meg hanskene. Halve høyrehånden var kritthvit. Alt blod var forsvunnet og jeg skjønte at jeg ikke kunne fortsette på samme måte uten å få tak i bedre beskyttelser for hendene. Heldigvis stod den gamle proffrytteren, Jostein Willmann der og solgte hummerhansker, for meg et nytt bekjentskap på vottefronten! Han hadde kun tre par igjen, og dette reddet den videre turen sørover!

Pølser og potetstapp til frokost

Jeg hadde med litt ekstra klær og tok på meg alt jeg hadde i ryggsekken! Deretter fortsatte jeg alene på hele veien nedover mot Lillehammer og videre opp til Rudshøgda der jeg hev innpå pølser og potetstapp rundt klokken syv om søndags morgenen! Rundt meg lå folk og sov i teltene, helt utmattet, men jeg fortsatte bare videre, det gjenstod jo fremdeles 100 kilometer….

Like før Eidsvoll verket det så intenst i kneet at jeg måtte innom en bensinstasjon og kjøpe mer Ibux. Halvtimen etter var jeg i storform, kjente ingen ting og fikk opp farten de siste milene inn mot mål. Det var fortsatt surt, kaldt og vått og selvsagt måtte vår herre slippe løs en diger bøtte med vann i hodet på meg. Det regnet, lynte og skrallet noe voldsomt og jeg søkte derfor ly i et busskur en liten halvtime til det hele var over.

600 deltakere brøt

Det hadde tidligere på natten/morgenen vært et uvær i Oslo-området også, og da jeg endelig var i nærheten var det meste som het merking av løyper blåst bort. Merkelig nok fant jeg veien likevel og da jeg var noen hundre meter fra mål så jeg til min forskrekkelse at en bil stod «parkert» med vann opp mot panseret. Dette bekrefter litt av den følelsen jeg hadde hatt, det måtte da ha vært et ufyselig vær. Etter 28 timer og 45 minutter trillet jeg litt apatisk over målstreken. Jeg hadde da syklet 540 kilometer, 440 av dem helt alene. Underveis hadde jeg også så store smerter i kneet at jeg nærmest ynket meg hver gang jeg måtte av sykkelen i ett eller annet ærend. Og de ble det en del av, ikke minst fordi jeg stoppet ved absolutt alle matstasjoner og hev innpå det de hadde å tilby. Jeg talte skivene som gikk ned, og må innrømme at det ble fortært 25 brødskiver i løpet av den lange turen fra Trondheim. En i arrangørstaben sa at det trolig var rundt 100 deltakere som fremdeles ikke var kommet til mål langt ut på søndagen, og at 600 hadde brutt.

Da alt var over ble jeg litt bekymret for helsen, kneet fungerte ikke skikkelig før det gikk flere måneder, i tillegg hadde jeg fått betennelse i prostataen, trolig på grunn av kulde og at jeg satt omtrent i 440 kilometer. Tre måneder senere var imidlertid alle «sårene» slikket, men lysten til å gjenta turen har ikke vært påtrengende…..enda. Jeg hadde ikke følgebil, hadde ingen å sykle sammen med og hadde kledd meg for dårlig i forhold til været. En lærepenge som kjentes!

Besettelse

I årene etter har jeg likevel hatt komplett sykkeldilla, jeg trener mer eller mindre jevnt, ikke for å bli best i min klasse eller vinne løp men fordi jeg elsker å sitte på sykkelsetet, kjenne vinden i ansiktet, nyte kontakten med naturen og kjempe seg opp de forhatte bakkene, en etter en, og kjenne følelsen av å beseire naturen.  Det har blitt en besettelse, en herlig besettelse….for hele familien.

X