Mine 50 kilometer med motbakke

Året var 2013 og som vi hadde gjort hvert eneste år siden 2005, ble ferieturen lagt mot litt sørligere breddegrader. Frankrike er jo mer enn langt nok sør i forhold til sol og sommer i juli, i hvert fall om man velger seg kysten mot Middelhavet.

Vito’en ble pakket og sammen med mine to sønner, satte vi kursen sørover mot den franske rivieraen. Planen var å få delt opp bilturen slik at sykkelen kunne bli tatt frem innimellom. Svaret ble et par utfordringer som i sykkelsammenheng er meget velkjente. Alpe d’Huez og Mont Ventoux, begge også med på 2013-utgaven av Tour de France.

Grenoble

Etter en stopp i Tyskland, var Grenoble plottet inn på GPS’en. Den gamle OL-byen fra vinterlekene i 1968 som ligger ved foten av Alpene, er på ingen måter en liten landsby á la Lillehammer, men tvert imot hovedstaden i departementet Isére. Kommunen har omlag 160.000 innbyggere, og nærheten til Alpene har gitt den navnet «Alpenes hovedstad».

Ekstratur

Vi hadde god tid da vi ankom Grenoble onsdag, og bestemte oss for å ta en ekstratur i en av de stigningene som omkranset byen. Valget falt på St. Nizier som var en rundt 14 kilometer lang bakke med rundt 6,7 i gjennomsnitlig stigningsprosent – og HC kategorisert slik de to andre utfordringene vi hadde valgt.

Turen gikk jevnt og greitt oppover uten noen større problemer. Farten var nemlig tilpasset undertegnede som ikke er av de raskeste i stigninger for å si det slik. En stigning helt uten sjarm og spesielle utfordringer. En lang bakke rett og slett.

Min erfaring med Frankrike sommerstid har stort sett vært av det varme slaget, men i Grenoble var ikke det helt tilfelle. Riktig nok var det norsk sommertemperatur med rundt 15-17 grader nede i byen, men oppe på vel 1000 moh var det betydelig kaldere.

Der fant vi ut at det var beste å komme seg ned igjen ganske raskt, og tok en rute som skulle vise seg å være noe av det gøyeste jeg har opplevd når det gjelder nedkjøringer. Ofte kan disse være ubehagelige med å ligge stadig på bremsen og med krampe i fingrene etter så mange minutter nedover. Men ikke her. Vi målte aldri helt avstanden, men et sted mellom 20-25 kilometer totalt nedover gikk det, og da svingene var slakke og bakken ikke så bratt som den vi tok opp, ble nedturen en aldri så liten opptur….

Alpe d’Huez 

Neste dag stod Alpe d’Huez på programmet, den kjente stigningen ligger en halvtimes tur fra Grenoble og vi fant ut at vi skulle kjøre opp til der stigningen startet. Det vil si det gikk oppover helt fra byen som ligger i en dal, ganske slakt, men oppover.  Vi fant en parkeringsplass og så endel andre som tydeligvis hadde de samme planene som oss. Men, ikke så mange som vi hadde trodd. Mulig var det temperaturen som hadde skremt endel bort, for vi måtte velge lange armer da vi tenkte at det nok var noe kjøligere på toppen enn de 13 gradene som denne torsdagen kunne oppvarte med.

På forhånd hadde jeg blitt fortalt at Alpe d’Huez var kortere, men litt brattere enn Mont Ventoux som jeg syklet opp tre år tidligere. Den gang slet jeg ganske mye, og derfor hadde jeg bestemt meg for å ta det rolig i dag. Men, frykten skulle vise seg å være litt ubegrunnet. Alpe d’Huez er riktig nok nesten 14 kilometer lang og med snittstigning på over 8%, men opplevdes egentlig mye «snillere» enn det jeg hadde fryktet.

Reddet av serpentinsvinger

Det som er det positive er at strekningen svinger seg oppover via 21 serpentinsvinger som alle er nummererte. Det ga en viss vitamininnsprøytning å kunne telle dem ned, og selv om det etter hvert merkes å holde det gående så pass lenge oppover, så er det også vel så mye en psykisk utfordring. Hvorfor gidder jeg å holde på med dette – jeg som ikke liker bakker en gang. Jeg som er svakest når det går oppover? Svaret har jeg ikke, og hvorfor noen velger å slite seg oppover disse bakkene gang på gang selv når de vet hva de går til, ja det er nok en oppgave for en psykolog å svare på.

På vei mot toppen – eller noen topp er det jo ikke, for når man kommer til stedet der målgang er i Tour de France, så rager fortsatt fjellene endel meter til over hodet på deg. Alpe d’ Huez er forøvrig et kjent skisportsted som ligger på 1850 meters høyde, og målområdet er lagt til den lille landsbyen som utgjør dette skisportstedet.

Noe stort mer er det ikke å fortelle om turen oppover, jeg ble forbikjørt av mange, men brydde meg ikke om det. Ikke før jeg bare var 4-500 meter fra toppen tok jeg igjen en kar og følte meg fryktelig sterk i det jeg passerte ham…

Kjølig

Vel oppe merket vi kulden. Det var kjølig ja, trolig ikke mer enn rundt 7-8 grader, og med en gjennomvåt trøye, så kom det til å bli kaldt nedover. Heldigvis hadde vi vært forutseende å ta med en vindvest, og jeg selv bruker alltid lange hansker når gradestokken går under 15 grader. Men det var hendene det likevel gikk verst utover. Vel nede stod jeg igjen med likfingre men ellers uten problemer. Kuldeproblemer har jeg alltid hatt etter at jeg i 2007 syklet mitt første og hittil eneste Trondheim-Oslo i pøsende regnvær og ikke alt for mange varmegrader. Den turen ødela fingrene og holdt nesten på å ta knekken på andre kroppsdeler også. Her kan du lese om den opplevelsen.

Mont Ventoux

Vi pakket så sammen og satte kursen videre sørover, mot Mont Ventoux, som var neste dags utfordring. Mont Ventoux ligger på 1909 moh og har vært brukt mange ganger i Tour de France sammenheng.

Som nevnt hadde jeg tre år tidligere hatt en strevsom tur opp til «Giganten i Provence» som fjellet også ble kalt. Hvorfor skulle jeg så prøve igjen? Vel, for det første måtte jeg virkelig teste om det var så ille som det føltes den gangen – en gang til. Eller om jeg kanskje var blitt en bedre og sterkere syklist? Jeg klamret meg til tanken om det siste.

Mer psykisk enn fysisk

Og, det skulle vise seg at værgudene var med oss denne gangen, vel bare delvis. For tre år siden ble vi nesten stekt levende på vei oppover. 36 grader i skyggen var det da. Denne fredagen var alt helt perfekt så det ut til. Rundt 20 grader, sol og det var bare til å komme seg på sykkelen. Vi startet som sist i Bedoin som ligger noen få kilometer fra der bakken starter.

Som sist visste jeg det var viktig å finne rytmen – som det er for all fysisk aktivitet som går over tid. Og joda, jeg kjente meg igjen, og her var det ikke mange serpentinsvinger som kunne hjelpe på motivasjonen. Veien opp mot Mont Ventoux slynger seg riktig nok oppover, men det er slake svinger og mange rette strekninger. Demed stilles det enda større krav til det psykiske. At du ikke går deg lei rett og slett, for det er ikke allverdens spennende å ta seg opp. Tråkk for tråkk, meter for meter.

Jeg hadde bare en eneste bekymring i dag. Vinden. Det blåste nemlig betydelig mer enn sist da det omtrent var fullstendig vindstille. Saken er at når man kommer over tregrensen og over til partiet med den lyse steinen som deler av fjellet er kledd med, så er man også mer vindusatt. Nettopp det skulle vise seg å stemme godt. Spørsmålet var bare om det ble motvind hele veien de rundt 5-6 kilometer som stod igjen.

Eier du ikke respekt?

Til da hadde alt gått helt som planlagt, vi lå på en snittfart på rundt 10 km/t som passet meg helt yperlig. Jeg tenkte til og med at når det flatet litt ut over tregrensen, skulle farten økes. Vel, det ble med tanken. For i den første svingen var det som om Giganten i Provence ville gi meg en liten advarsel om hva som var i vente. Vindkulen traff meg midt i fleisen og satte en aldri så liten støkk i meg. Så det var den retningen den kom fra ja. Misnøyen med dette økte i takt med hver sving til høyre. For det var da Giganten fnyste til meg som for å si «Hva er det du holder på med? Eier du ikke respekt? Jeg skal vise deg….!»

Og vise meg gjorde den så visst. For selv om jeg også fikk noen kuler i ryggen, sant skal sies, så kunne ikke de måle seg med disse vindkastene imot som bare ble sterkere og sterkere jo høyere opp man kom. Et lite eksempel på det var at da jeg nærmet meg toppen traff jeg noen syklister som faktisk hadde tatt beina fatt på vei nedover. Hvorfor skulle jeg etterhvert også oppdage. Det viste seg nemlig litt småskummelt å kjøre nedover med de vindkulene som tok tak i sykkelen.

Men, før det skulle altså toppen rundes, og selv om det gikk smått på slutten, var formen betydelig bedre denne gangen enn for tre år siden. Men kaldt var det også her, selv en kald cola smakte ikke like fortreffelig som den pleide, så det var bare å hive seg utfor igjen og komme seg ned igjen. Som sagt, Giganten sendte noen kuler etter meg på vei nedover også, og jeg følte det omtrent som den ba meg holde meg unna.

Tre bakker på tre dager ble til prolaps i ryggen

Enden på denne historien sluttet imidlertid ikke helt her. 50 kilometer på tre dager satte sine spor – i ryggen. Da jeg var tilbake i hjemlandet og skulle stå av sykkelen etter en treningsøkt, var det slutt på smidigheten i ryggens nedre del. Jeg hadde jo lenge kjent på dette, at det var noe som var galt. Også da jeg holdt på i motbakkene nede i de franske alpene.

I dagene etter forverret problemet seg sterkt og det ble snart et lite «smertehelvete». Det var helt umulig å fungere og etter noen dager tok smertene veien nedover den ene foten og endte opp i stortåen. Da skjønte jeg at det var alvorlig og etter et besøk på det lokale legesenteret, fikk jeg vite at jeg hadde pådratt meg en såkalt «drop-fot». Deretter bar det kjapt inn på sykehus for operasjon der det ble konstatert en betydelig prolaps. Heldigvis ble inngrepet velykket, dog vil det alltid være et svakt punkt som ikke bør trigges for mye.

I ettertid gjorde Drop-foten det ubehagelig å gå for ikke å snakke om å løpe. I dag fem år etter, er dette problemet nesten borte. Konklusjonen og lærdommen av denne historien er uansett at man skal være forsiktig med å sykle for mye i motbakker om man har et problem i ryggen. Hos undertegnede utløste det helt klart en kraftig prolaps…

X