Nye dopingavsløringer

Alessandro Petacchi. Arkivfoto: Karstein Vabø.

Man trenger ikke bli så veldig sjokkert over at det fortsatt dukker opp dopingsaker i sykkelsporten. I de siste 40 årene har det vært hundrevis av saker med ryttere og lag som har drevet med urent mel i posen.  Verst var det i årene 1990 til et godt stykke ut på 2000-tallet da det samtidig også ble satt fokus på det som foregikk. Doping ble satt under lupen fordi omfanget trolig nådde et slikt nivå at man ikke kunne skjule det, eller vende ansiktet bort fra det lenger. Men, faktum er at det likevel hvert eneste år fortsatt figurerer veldig mange dopingsaker i internasjonal sykkelsport.

Den store forskjellen fra skrekkårene som vi blant annet så i Lance Armstrong sin dopingkarriere, er at det de siste årene ikke er de store stjernene som blir tatt. Om dette betyr at verdens beste sykkelryttere er 100% rene, skal vi ikke uttale oss om.  Men, forklaringen på stadig nye saker kan også være slik at rytterne som ikke får de største overskriftene, er villig til å gjøre alt for å nå toppen. Det er tross alt ikke alle som er vokst opp i kulturer der ærlighet, rettferdighet og integritet har vært de viktigste ingredienser i livet.

I år har det til nå blitt avsagt dom i 5 dopingsaker, to av dem er kommet i kjølvannet av «Operation Aderlass» som stammer fra avsløringen i årets ski-VM der østerrikeren Max Hauke ble tatt på fersk gjerning da han foretok en blodoverføring. Senere ble hans landsmenn, syklistene Stefan Denifl og Georg Preidler også naglet til den tyske dopinglegen, Mark Schmidt. Sistnevnte var tidligere lege i de tyske WorldTour-lagene Milram og Gerolsteiner der flere har innrømmet – og blitt dømt for doping de senere år. Blant dem finner vi Levi Leipheimer, Bernhard Kohl, Stefan Schumacher og Davide Rebellin.

Flere nye saker på gang

Det siste som er skjedd i denne opprullingen er at enda flere ryttere er knyttet til saken. Fire ryttere nevnes, Borut Bozic (kjørte for Bahrain Merida i fjor, men har lagt opp) og Kristijan Koren (Bahrain Merida), Kristijan Durasek (UAE Team Emirates) og den gamle italienske storspurteren, Alessandro Petacchi som blant annet har kjørt for italienske Lampre. Om det finnes grunnlag for avsløringene i denne saken, kommer ingen til å heve et øyenbryn for sistnevnte som tilhører en epoke i sykkelsporten som var usedvanlig skitten.

Koren og Durasek er forøvrig nå trukket fra lagene som i øyeblikket kjører henholdsvis i Giro d’Italia og i Tour of California.

Bare i fjor var det nesten 30 saker som var registrert med syklister involvert, blant de mer kjente rytterne var slovenske Janez Brakovic og franske Remy Di Gregorio. I 12 av de 28 sakene var det syklister fra Costa Rica som «toppet statistikken». Året før var det også rundt 30 saker der André Cardoso (Trek-Segafredo) og Samuel Sanchez (BMC) var de mest kjente navnene.

Dopingen i sykkelsporten er i det hele tatt veldig nedslående lesning og går vi litt lenger bakover i historien – men fortsatt i moderne tid, finnes det dessverre alt for mange profiler som var innblandet i ulovlig virksomhet på en eller annen måte. Heldigvis får vi si, har det vært en trend de siste årene at det ikke er de største profilene som blir tatt med buksene nede – eller skal vi kanskje si, ermene godt oppbrettet?

Hva er greit og hva er ikke greit?

Men, vi føler oss ikke helt trygge på at det i fremtiden ikke vil bli avslørt nye saker som har med vår tid å gjøre. Det finnes dem som balanserer på en knivsegg når det gjelder hvordan man kan forbedre prestasjoner innenfor en lovlig ramme.  Vi hører i dag om historier der ryttere som til eksempel benytter seg av sterke koffeintabletter før en konkurranse. Andre former for prestasjonsøkende stoffer er smertestillende midler som man heller ikke er ukjent med også på mye lavere nivå enn i det profesjonelle sirkuset.

Hvor skal grensene trekkes for «lovlige» produkter/stoffer?

Hvor skal man så trekke grensene for hva som er greit og hva som ikke er det?  Inntar man til eksempel så mye koffein at kroppen nærmest rister og hjertet hamrer vilt, er man over streken. Da er man forbi det som er naturlig inntak av et lovlig stoff. Det samme gjelder smertestillende medisiner. Slike ting burde ikke vært lovlig å bruke i konkurransesammenheng i det minste. Fungerer ikke kroppen uten smertestillende, er man ikke frisk og bør holde seg unna konkurranser.

Slike spørsmål er relevante, men setter også i gang andre spørsmål om andre forhold som ligger enda mer i gråsonen. Eksemplene over er kanskje ikke direkte doping, likevel er det unaturlig tilførsel av stoffer som har til hensikt å forbedre en prestasjon i konkurranser. Og her er det viktig å skille på hva som er naturlig og hva som ikke er det. Å tilføre salt og sukker er ikke bare nødvendig men også helt naturlig. Man erstatter det man bruker under fysiske anstrengelser. Å drikke en kopp kaffe eller to før start, er heller ikke unaturlig. Det er det ekstreme og det som ligger godt over det naturlige, man bør se nærmere på.

X